Åpent for assosiasjon.

Stå-stille-tid. Dunk-dunk. Dypt. Frihet. På-bølgelengde-med-seg-selv. Reflekterende. Skvulp. Ubevisst-bevisst. Sjelero. Intenst. Virkelig-uvirkelig. Hete. Tilfredsstillelse. Tørr/fuktig. Gull. Frydefull-skrekkhorror. Stønnende. Målløs. Svevende. Uforstående: fullstendig forståelig. Lys.

Fargepalett? Eller unyttig tidsfordriv..

Find out where I've journeyed on the Map of Human Sexuality! Or get your own here!

Med innsiden ut

Jeg kjenner deg på den måten din mor kjenner deg. Og på den måten de fleste andre kjenner deg.
Foruten dette, kjenner jeg mange av de mentale forskjellene dine, som få andre klarer å tyde.
Smilet ditt, når du bruker det for å få noe du har lyst på. Når du er tåpelig lykkelig. Når du er flyktig. Og når du smiler for å kamuflere nyansene av tristhet. Når du halvveis lytter til det som blir sagt, og du ønsker at vedkommende skal holde kjeft og slutte å prate. Enten fordi det som blir sagt er totalt uinteressant, du vet det er uriktig, eller du vil ha noe annet ut av situasjonen. Når du er oppriktig engasjert. Jeg husker lydene du lager, vet forskjellen på de positive sukkene og de negative. Hører om du er hysterisk, falsk, avvisende, irritert, overfladisk eller enkelt nok "bare" glad, ut i fra latteren din. Kan merke forskjell på tårene dine, hvor de kommer fra. Føle nyansene av tristhet, som kommer fra deg. Om det er i reell sorg, frustrasjon, sinne. Om de ligger på overflaten, eller kommer fra dypt innvendig, og skinner ut gjennom dype hulk.

Jeg ser deg på den måten moren din ser deg. Og slik resten av verden ser deg. I tillegg ser jeg deg på min helt egen måte. Det gjør at jeg kjenner til formen på neglene dine, hvordan du pleier å ha hendene dine i forskjellige situasjoner. Jeg tror jeg evner å lese deg ganske godt ut fra kroppsspråk alene. Jeg kjenner til hver en kurve av ansiktet ditt, og mange variasjoner av glimt i øyet. Hvordan kroppen din er formet, hvor du har fødselsmerket ditt plassert. Hvordan du beveger kroppen din, og hvordan det lange håret flommer nedover deg, ettersom du gjør dette. Hvordan kroppen din spenner seg og hvordan den slapper av, alt etter hvilke triggere du møter. På akkurat samme måte som når du smiler.

Jeg liker å kjenne deg, og veldig mye av det som bor i deg. Av og til kjennes det ut som du bor i meg, at du er den samme. Andre ganger, kjennes det kjente mer fremmed. Det er den iboende følelsen, som får meg til å tro at jeg er den som kjenner deg best. Da er det helt greit at det har tatt noen år å skrelle lagene. Jeg håper det tar enda flere. For fremdeles er det sider jeg ikke har fått gleden av å kjenne, sanselige og fysiske aspekter jeg ønsker å utforske. Dette blir understreket av at vi begge fremdeles er under kontinuerlig utvikling. Så når jeg endelig får avdekket disse, kan det tenkes jeg må starte hele prosessen på nytt igjen. Ønsket stammer ikke fra noen form for eiesyke. Det er oppdagelsen som trigger meg.

Klassisk trekk

Jeg var litt sent ute, vi møttes ved benkene utenfor.
Han: "Har du vært å handlet klær?"
Jeg: "Nopes, jeg bare pyntet meg litt for deg"
Han: "Hmm"

***
Stillhet og hans hender på avveie. En skeptisk sne.

***

Han: "Vil du ikke at jeg skal ta på deg?"
Jeg: "kremt, jo-oda.. Meen.."
Han: "Men? Er det 'for' offentlig? Er du redd for at de skal se deg, de der borte?"
"Høre hva for et ludder du er?"

Han hevet øyebrynet, og gransket meg idét han kløp meg hardt på innsiden av låret. Der huden er tynnest og det kjennes aller best. Lenge. Ikke pokker om jeg ville innrømme det, men jeg var det. Selv om det ikke varte særlig lenge.
Frykten var opphissende i seg selv, og snart for oppslukende til det var mulig å tenke på noe annet enn det.

***
Klimaks

***

Jeg: "Det var vel en grunn til at jeg kom uten truse"

Overøst, og selvrosende til egen fullende

Du er fantastisk. Det er en temmelig sterk erklæring til å komme fra min munn, og den kommer med mer enn en grunn. Som den Mannen du er, hender det fra tid til annen at ditt korttenkte mandige sinn slår inn. Og selv om du da, av og til krongler med veien, gjør du det i langt mindre grad enn gjennomsnittsmannen. Dette er nesten uvesentlig, dersom man ikke ser alt i sammenheng.

Det viktige er at du gjør meg stadig dyktigere i mitt møte med verden. Der andre kunne trådd feil, skreller du frem, i stedet for å forsøke å skrelle bort. Du gjør meg til en bedre bunn, og med tiden tal det tenkes seksualitet-switchingen din gjør meg til en brukendes topp. Du støtter meg, og viser en mellom-menneskelig forståelse jeg aldri har sett maken til. Du lar meg både prøve og feile, og overrasker stadig. Der andre ville blitt sinte, står du i det. Du lytter, og ser til og med det, som står skrevet mellom linjene. Der jeg krongler, står du rakrygget bak meg og viser vei. Der det trengs at du er tålmodig, er du det, og der jeg trenger at du presser, gir du meg et forsiktig lite dytt, mens du venter til jeg snubler, og ber om hjelp opp. Du gir meg rom. Du ler ikke når jeg sier jeg har driti meg skikkelig ut. Med mindre det er hysterisk morsomt, derimot.

Når vi kommer til slutten av dagen, er jeg bedre rustet til å møte verden og alle kontrastene den har å tilby. Med de innvendige lagene vrengt ut, er jeg ikke ei lita redd jente lenger. I dag åpner jeg meg, og når jeg tar tak i ting og ikke bøyer meg for feigheten, står jeg i det jeg også. Og jammen er jeg ikke ganske så stolt.

Takk!

Ungpikekyss

Før knøt magen min seg hver gang du var i nærheten. Jeg vekslet mellom å nyte det at du fikk hele kroppen til å krible av nervøsitet, og å overvinne trangen til å kaste opp hver gang du kom litt for nær. Jeg husker hånden min skalv når du la den under din og jeg latet som om jeg var langt mer sjenert, enn hva jeg egentlig er. Bedre husker jeg når du dro meg nært inntil deg, og jeg møtte leppene dine første gang. Og når hendene mine vandret gjennom håret ditt var den påtatte sjenansen glemt.

Bevisst tåke

Jeg vet det er musikk der, og menneske-stemmer. Selv om jeg aldri har vært så bevisst før, klarer jeg ikke å fange ordene.
Det er som om jeg hører hva som blir sagt, har lært ordene, men ikke lenger husker hva de betyr.
Når et slag møter et annet, og smerten ikke lenger er smerte, forsøker jeg ikke å unnslippe. Jeg har glemt at jeg ikke er stroppet fast - smerte, lengsel og nytelse holder meg i et samlet jerngrep - og dersom jeg hadde ønsket å forflytte meg vekk, ville de holdt meg fast allikevel. Jeg har glemt bort hvor gjerne jeg vil nå toppen, og himmelen er ikke stjerneklar, men full av tåke.

Og når jeg kommer glemmer jeg nesten å åpne øynene, og når tårene kommer, er det ikke fordi jeg skammer meg over hvor vått det ble.