Alle bør ikke få

Ganske så ofte, hender det noen vil ha noe jeg ikke kan gi. Det kan være seg fordi det er noe som strider mot mine forpliktelser, på ett eller flere plan, fordi det er noe jeg ikke kan gi, eller til sist fordi det ikke er noe jeg er villig til å gi. En og annen gang, hender det også at noen vil ha noe jeg veldig, veldig gjerne skulle gitt, som jeg ikke har muligheten til å gi. Med andre ord er det ikke giver-gleden det skorter på. Neida, det er rammene for det man gjerne skulle gitt, eller mangelen på formidling av de sådan.

Det hender jeg er ubesluttsom, men på noen områder er jeg svært så prinsippfast. Jeg ønsker hverken å gi eller ta, når rammene rundt hva som skal gis/tas ikke er gitt overhodet, uten en eneste verbal pekepinn. Dette er ikke for å være vrien, men fordi sex for meg inneholder et visst mentalt eller emosjonelt engasjement. Jeg velger å ta det som et stort kompliment, om noen jeg i stor grad bryr meg om, viser tydelig at de ønsker jeg skal gi. Når de inviterer meg til å være tilskuer til den innvendige slosskampen, mellom alt som skriker "JA", og fornuften, som fordi den er redd, brøler "NEI". Når denne invitasjonen mottatt, og jeg er standhaftig publikumer, kan det en stund være sjarmerende med disse halve avgjørelsene, som ofte kommer i form av fysisk og psykisk erting, flørting og "ramping". Hadde de kommet fra gjennomsnittsmennesket, hadde det bare vært søtt, kanskje også om de hadde vedvart. Når det derimot kommer fra et av de menneskene som kjenner meg best, blir det slitsomt. Noen andre, kunne jeg kanskje gitt et lite dytt, i form av å la de se hvor lite skummelt det faktisk er, slik at de spurte etter mer. Når det kommer fra deg, er jeg redd for å trå over grensene du ikke setter. Grensene jeg VET er der. Derfor, og fordi jeg kjenner meg igjen i kampen, akter jeg ikke å ta et eneste museskritt alene. Du betyr nemlig alt for mye for meg.

Du må ikke tro jeg ikke forstår. Jeg skjønner at du kjenner igjen noen aspekter hos meg, hos deg selv. Jeg hører du har lest deg opp. Jeg vet jeg er den tryggeste å få det fra. Jeg ser lysten din. Og jeg forstår frykten din. Jeg vet jeg kunne dyttet deg over ende og tatt, at det kanskje til og med er det du ønsker. I et svakt øyeblikk, kunne du nesten lurt meg til å tro at det av det du trenger og. Men, og her brøler jeg; NEI. Før du er klar til å innrømme, at dette har du lyst til. Dette er det du vil, det du ønsker, og sånn du vil det... da får du ikke noe mer enn det du allerede har. Nemlig vennen i meg. Tryggheten i meg. Mennesket i meg. Disse tingene vil du alltid ha, ett hundrede prosent uavhengig av hva som skjer, eller ikke skjer. Du kommer aldri å få noe mer, før du tør være kommuniserende nok til å spørre.

Grisen i meg, slesken, den eventuelle sadisten, kåtingen, omsorgspersonen, makten og giver-gleden, kommer du ikke til å få frem, hvis du ikke våger. Men egentlig håper jeg du gjør det. Da skal jeg nemlig vurdere å forføre deg. På den skikkelige måten.