Åpent for assosiasjon.

Stå-stille-tid. Dunk-dunk. Dypt. Frihet. På-bølgelengde-med-seg-selv. Reflekterende. Skvulp. Ubevisst-bevisst. Sjelero. Intenst. Virkelig-uvirkelig. Hete. Tilfredsstillelse. Tørr/fuktig. Gull. Frydefull-skrekkhorror. Stønnende. Målløs. Svevende. Uforstående: fullstendig forståelig. Lys.

Fargepalett? Eller unyttig tidsfordriv..

Find out where I've journeyed on the Map of Human Sexuality! Or get your own here!

Med innsiden ut

Jeg kjenner deg på den måten din mor kjenner deg. Og på den måten de fleste andre kjenner deg.
Foruten dette, kjenner jeg mange av de mentale forskjellene dine, som få andre klarer å tyde.
Smilet ditt, når du bruker det for å få noe du har lyst på. Når du er tåpelig lykkelig. Når du er flyktig. Og når du smiler for å kamuflere nyansene av tristhet. Når du halvveis lytter til det som blir sagt, og du ønsker at vedkommende skal holde kjeft og slutte å prate. Enten fordi det som blir sagt er totalt uinteressant, du vet det er uriktig, eller du vil ha noe annet ut av situasjonen. Når du er oppriktig engasjert. Jeg husker lydene du lager, vet forskjellen på de positive sukkene og de negative. Hører om du er hysterisk, falsk, avvisende, irritert, overfladisk eller enkelt nok "bare" glad, ut i fra latteren din. Kan merke forskjell på tårene dine, hvor de kommer fra. Føle nyansene av tristhet, som kommer fra deg. Om det er i reell sorg, frustrasjon, sinne. Om de ligger på overflaten, eller kommer fra dypt innvendig, og skinner ut gjennom dype hulk.

Jeg ser deg på den måten moren din ser deg. Og slik resten av verden ser deg. I tillegg ser jeg deg på min helt egen måte. Det gjør at jeg kjenner til formen på neglene dine, hvordan du pleier å ha hendene dine i forskjellige situasjoner. Jeg tror jeg evner å lese deg ganske godt ut fra kroppsspråk alene. Jeg kjenner til hver en kurve av ansiktet ditt, og mange variasjoner av glimt i øyet. Hvordan kroppen din er formet, hvor du har fødselsmerket ditt plassert. Hvordan du beveger kroppen din, og hvordan det lange håret flommer nedover deg, ettersom du gjør dette. Hvordan kroppen din spenner seg og hvordan den slapper av, alt etter hvilke triggere du møter. På akkurat samme måte som når du smiler.

Jeg liker å kjenne deg, og veldig mye av det som bor i deg. Av og til kjennes det ut som du bor i meg, at du er den samme. Andre ganger, kjennes det kjente mer fremmed. Det er den iboende følelsen, som får meg til å tro at jeg er den som kjenner deg best. Da er det helt greit at det har tatt noen år å skrelle lagene. Jeg håper det tar enda flere. For fremdeles er det sider jeg ikke har fått gleden av å kjenne, sanselige og fysiske aspekter jeg ønsker å utforske. Dette blir understreket av at vi begge fremdeles er under kontinuerlig utvikling. Så når jeg endelig får avdekket disse, kan det tenkes jeg må starte hele prosessen på nytt igjen. Ønsket stammer ikke fra noen form for eiesyke. Det er oppdagelsen som trigger meg.

Klassisk trekk

Jeg var litt sent ute, vi møttes ved benkene utenfor.
Han: "Har du vært å handlet klær?"
Jeg: "Nopes, jeg bare pyntet meg litt for deg"
Han: "Hmm"

***
Stillhet og hans hender på avveie. En skeptisk sne.

***

Han: "Vil du ikke at jeg skal ta på deg?"
Jeg: "kremt, jo-oda.. Meen.."
Han: "Men? Er det 'for' offentlig? Er du redd for at de skal se deg, de der borte?"
"Høre hva for et ludder du er?"

Han hevet øyebrynet, og gransket meg idét han kløp meg hardt på innsiden av låret. Der huden er tynnest og det kjennes aller best. Lenge. Ikke pokker om jeg ville innrømme det, men jeg var det. Selv om det ikke varte særlig lenge.
Frykten var opphissende i seg selv, og snart for oppslukende til det var mulig å tenke på noe annet enn det.

***
Klimaks

***

Jeg: "Det var vel en grunn til at jeg kom uten truse"

Overøst, og selvrosende til egen fullende

Du er fantastisk. Det er en temmelig sterk erklæring til å komme fra min munn, og den kommer med mer enn en grunn. Som den Mannen du er, hender det fra tid til annen at ditt korttenkte mandige sinn slår inn. Og selv om du da, av og til krongler med veien, gjør du det i langt mindre grad enn gjennomsnittsmannen. Dette er nesten uvesentlig, dersom man ikke ser alt i sammenheng.

Det viktige er at du gjør meg stadig dyktigere i mitt møte med verden. Der andre kunne trådd feil, skreller du frem, i stedet for å forsøke å skrelle bort. Du gjør meg til en bedre bunn, og med tiden tal det tenkes seksualitet-switchingen din gjør meg til en brukendes topp. Du støtter meg, og viser en mellom-menneskelig forståelse jeg aldri har sett maken til. Du lar meg både prøve og feile, og overrasker stadig. Der andre ville blitt sinte, står du i det. Du lytter, og ser til og med det, som står skrevet mellom linjene. Der jeg krongler, står du rakrygget bak meg og viser vei. Der det trengs at du er tålmodig, er du det, og der jeg trenger at du presser, gir du meg et forsiktig lite dytt, mens du venter til jeg snubler, og ber om hjelp opp. Du gir meg rom. Du ler ikke når jeg sier jeg har driti meg skikkelig ut. Med mindre det er hysterisk morsomt, derimot.

Når vi kommer til slutten av dagen, er jeg bedre rustet til å møte verden og alle kontrastene den har å tilby. Med de innvendige lagene vrengt ut, er jeg ikke ei lita redd jente lenger. I dag åpner jeg meg, og når jeg tar tak i ting og ikke bøyer meg for feigheten, står jeg i det jeg også. Og jammen er jeg ikke ganske så stolt.

Takk!

Ungpikekyss

Før knøt magen min seg hver gang du var i nærheten. Jeg vekslet mellom å nyte det at du fikk hele kroppen til å krible av nervøsitet, og å overvinne trangen til å kaste opp hver gang du kom litt for nær. Jeg husker hånden min skalv når du la den under din og jeg latet som om jeg var langt mer sjenert, enn hva jeg egentlig er. Bedre husker jeg når du dro meg nært inntil deg, og jeg møtte leppene dine første gang. Og når hendene mine vandret gjennom håret ditt var den påtatte sjenansen glemt.

Bevisst tåke

Jeg vet det er musikk der, og menneske-stemmer. Selv om jeg aldri har vært så bevisst før, klarer jeg ikke å fange ordene.
Det er som om jeg hører hva som blir sagt, har lært ordene, men ikke lenger husker hva de betyr.
Når et slag møter et annet, og smerten ikke lenger er smerte, forsøker jeg ikke å unnslippe. Jeg har glemt at jeg ikke er stroppet fast - smerte, lengsel og nytelse holder meg i et samlet jerngrep - og dersom jeg hadde ønsket å forflytte meg vekk, ville de holdt meg fast allikevel. Jeg har glemt bort hvor gjerne jeg vil nå toppen, og himmelen er ikke stjerneklar, men full av tåke.

Og når jeg kommer glemmer jeg nesten å åpne øynene, og når tårene kommer, er det ikke fordi jeg skammer meg over hvor vått det ble.

Hei verden..!

Jeg hadde egentlig planlagt å poste et innlegg om sikkerhet i dag - et innlegg jeg har hatt på tunga en god stund. Beklageligvis trenger innlegget noe redigering. Da jeg tidligere i dag fikk høre noe, som har gjort meg så lattermild at deler av hjernekapasiteten har gått seg vill, er dette desverre ikke mulig.

Jeg synes det er like trivelig å høre om anonyme blogglesere, så vel som de åpenhjertlige, allikevel er det spesielt et menneske jeg ikke hadde forventet at skulle snoke inne på bloggen min. Vit at du er hjertelig velkommen, og at jeg kommer med dette innlegget spesielt til deg. Da jeg fikk høre at du ikke lenger likte J fordi du hadde lest om at jeg hadde hatt en lesbisk episode, lo jeg nesten så jeg gråt. Faktisk lo vi begge så mye at vi mer eller mindre rullet rundt på kjøkkengulvet i hysterisk latter. Derfor kommer jeg nå med en redegjørelse.

Jeg er ikke lesbisk, jeg er bifil. Jeg blir tiltrukket av mennesker, har evnen til å skape dype relasjoner og forelske meg i mennesker, uavhengig av kjønn. Fordi jeg også tenner seksuelt på noen mennesker, og ikke bare noen mannfolk, betyr det at noen av disse menneskene kan være jenter med vakre kvinne-former, pupper og fitte. Det er virkelig ikke noe jeg har tenkt å skamme meg over, for stort sett synes jeg det er en fantastisk fin ting. Allikevel må jeg si, at jeg synes det er litt trist å høre at du grunnet en religiøs overbevisning, velger å ikke lenger like en god mann. På grunn av min legning og mine seksuelle preferanser. Veldig lei meg, kan jeg vel ikke si at jeg er. Men trist er det, og det på den måten at jeg føler med deg.

Det gleder meg at du leser om det jeg velger å dele her inne på bloggen. Da vil du ganske fort se at sadomasochisten i meg, bare er en bit av legningen min, selv om den nok tar opp stor plass. Du må også advares om følgende: jeg driter meg ut av og til - og har guts nok til å innrømme det. Jeg kommer til å poste flere innlegg om pupper og fitte, det er en reell mulighet for at jeg velger å si hvordan jeg av og til stimulerer manne-stumper og ser det sprute, og at jeg attpåtil har kommet til å like det litt. Jeg ikke skammer meg det minste over det heller. Religiøs overbevisning og seksualitet, kan lett gå hånd i hånd.

Jeg skal love deg at jeg onanerer en hel del, og at jeg av og til fantaserer om kvinnekropper når jeg gjør det. Jeg kan også garantere at jeg gjør opptil flere andre ting, som ganske sikkert ikke går overens med dine verdier. Det er helt greit det. Men jeg tror ikke at min Gud kommer til å sende meg til Hades av den grunn. Hvis du på noe grunnlag får lyst til å diskutere min seksualitet i, eller utenom, religiøs sammenheng ved en senere anledning, anbefales det at du tar den diskusjonen med meg. Og jeg er nesten villig til å vedde på at jeg kommer til å belyse sider av saken du ikke enda har reflektert over. Jeg håper virkelig du kommer til å trives som leser her inne:-)

Stille.

Når jeg forsvinner inn i det mørke stedet inni meg, lurer jeg på om du noen gang vil ta tak i meg, rive meg løs fra det, og knulle meg tilbake til verden. Hardt og brutalt, med den sakte og stille smerten - den som ikke trenger å komme fra pisken. Mens du tvinger meg til å se deg inn i øynene og jeg gråter sakte.

Fjernstyrt D/s

Fjernstyring har egentlig aldri vært helt min greie. Allikevel, tenker jeg meg ikke om to ganger når han ber meg om å komme meg ned på gulvet. Å bekymre seg over hva naboene vil tro dersom de skulle se meg, faller meg ganske enkelt ikke inn. Midt på kjøkkengulvet kneler jeg, alene. Og selv om det ikke er min greie, var det akkurat det jeg trengte i dag. Denne dagen har hodet nemlig kvernet verre enn kjøttkvernene på Gilde-slakteriet, og det at han får en slutt på det, er det som gjør det så riktig.

Solid bakkekontakt - en kontrollgreie?

Det er ikke første gangen noen har stilt meg spørsmålet, det er nok heller ikke siste gangen noen kommer med en mindre overveid antakelse vedrørende svaret.
Det å være liten og stor, har for meg svært lite å gjøre med om man sitter eller står. Jeg kan få like mye oppmerksomhet fra gulvet, som i stolen. Greia er vel heller at det er lettere å dra oppmerksomheten bort igjen, noe som gir meg rom til å observere. Det går like som ubemerket hen.

Verden er mye mindre skummel, når man kan trekke seg litt tilbake å se helhetene Dessuten er gulvet ofte vel så komfortabelt, og skulle jeg på noen måte føle meg liten på den dårlige måten, så har jeg solid bakkekontakt. Skulle jeg allikevel tryne, er ikke fallhøyden så stor.

Det er også mye morsommere å komme med de rette, mer veloverveide, antakelsene når du ikke har sett at de kommer. Når du bare har sett sjenansen, og det du mistolker som ydmykhet, blir du overrasket. På den måten som gjør at jeg har lov å more meg.

På årets 13. dag..

Uromomenter tar tid. Og når man først har latt et vise seg, kommer de gjerne marsjerende på rekke og rad. Det er selvfølgelig irriterende, men de har forhindret meg i å være så effektiv som jeg burde være. Jeg har startet vår-rengjøringen tidlig, og nå som ting begynner å roe seg, ser jeg at jeg er på ettertid her i bloggen også.

I nærmeste fremtid, SKAL jeg få skrevet ferdig anmeldelsen av Ordeal. Jeg har også et par-tre andre bøker som jeg virkelig gleder meg til å fortelle om. Leketøy er det en stund siden jeg har blogget om - det kommer det og. Testing har jeg nemlig hatt tid til siden sist, og jeg burde ha omtalt en ting eller to før snøen forsvinner.. For å finne tid til mer viktige ting i hverdagen, har mindre viktige (og sikkert mer morsomme) ting, som film-titting, desverre blitt nedprioritert. Skjerpings i 2010!

Det prates mye om både legning, sikker sex og diagnoser for tiden. Både på nett og av nett, blant kinkfolk og vanilje-folk. Jeg hører mye bra og noe dårlig, og midt i det hele savner jeg noe. Jeg skal forsøke å finne det jeg synes mangler, og blogge om det her.

Stadig dukker det opp nye og spennende blogger, og stadig dukker jeg selv opp steder hvor jeg ikke ventet det. Det er hyggelig, veldig hyggelig.

Ellers, er jeg vel snart noen uker på etterskudd, men jeg tenkte å skrive nyttårsforsettene mine for 2010..på tross av at jeg ikke er så glad i den slags. But here it goes.. I 2010, skal jeg være flinkere til å si nei til alt som stjeler energi, og rope ja til alt som gir litt tilbake. I 2010 skal jeg ha en hel haug med fantastisk berusende og lærerike seksualopplevelser og blogge om noen av de, også skal jeg få sett mer porno. Det burde være overkommelig, basta bom.

GODT NYTTÅR DERE! :-)

Sesame street er en gjeng med pusekledde pervoer altså.. Er det bare jeg som er overbevist?

Motiverende eller pervers badesang?




Noe ivrig?




Kakeeeee-fetish?




Se - her kommer ulla fra.. :D

Alle bør ikke få

Ganske så ofte, hender det noen vil ha noe jeg ikke kan gi. Det kan være seg fordi det er noe som strider mot mine forpliktelser, på ett eller flere plan, fordi det er noe jeg ikke kan gi, eller til sist fordi det ikke er noe jeg er villig til å gi. En og annen gang, hender det også at noen vil ha noe jeg veldig, veldig gjerne skulle gitt, som jeg ikke har muligheten til å gi. Med andre ord er det ikke giver-gleden det skorter på. Neida, det er rammene for det man gjerne skulle gitt, eller mangelen på formidling av de sådan.

Det hender jeg er ubesluttsom, men på noen områder er jeg svært så prinsippfast. Jeg ønsker hverken å gi eller ta, når rammene rundt hva som skal gis/tas ikke er gitt overhodet, uten en eneste verbal pekepinn. Dette er ikke for å være vrien, men fordi sex for meg inneholder et visst mentalt eller emosjonelt engasjement. Jeg velger å ta det som et stort kompliment, om noen jeg i stor grad bryr meg om, viser tydelig at de ønsker jeg skal gi. Når de inviterer meg til å være tilskuer til den innvendige slosskampen, mellom alt som skriker "JA", og fornuften, som fordi den er redd, brøler "NEI". Når denne invitasjonen mottatt, og jeg er standhaftig publikumer, kan det en stund være sjarmerende med disse halve avgjørelsene, som ofte kommer i form av fysisk og psykisk erting, flørting og "ramping". Hadde de kommet fra gjennomsnittsmennesket, hadde det bare vært søtt, kanskje også om de hadde vedvart. Når det derimot kommer fra et av de menneskene som kjenner meg best, blir det slitsomt. Noen andre, kunne jeg kanskje gitt et lite dytt, i form av å la de se hvor lite skummelt det faktisk er, slik at de spurte etter mer. Når det kommer fra deg, er jeg redd for å trå over grensene du ikke setter. Grensene jeg VET er der. Derfor, og fordi jeg kjenner meg igjen i kampen, akter jeg ikke å ta et eneste museskritt alene. Du betyr nemlig alt for mye for meg.

Du må ikke tro jeg ikke forstår. Jeg skjønner at du kjenner igjen noen aspekter hos meg, hos deg selv. Jeg hører du har lest deg opp. Jeg vet jeg er den tryggeste å få det fra. Jeg ser lysten din. Og jeg forstår frykten din. Jeg vet jeg kunne dyttet deg over ende og tatt, at det kanskje til og med er det du ønsker. I et svakt øyeblikk, kunne du nesten lurt meg til å tro at det av det du trenger og. Men, og her brøler jeg; NEI. Før du er klar til å innrømme, at dette har du lyst til. Dette er det du vil, det du ønsker, og sånn du vil det... da får du ikke noe mer enn det du allerede har. Nemlig vennen i meg. Tryggheten i meg. Mennesket i meg. Disse tingene vil du alltid ha, ett hundrede prosent uavhengig av hva som skjer, eller ikke skjer. Du kommer aldri å få noe mer, før du tør være kommuniserende nok til å spørre.

Grisen i meg, slesken, den eventuelle sadisten, kåtingen, omsorgspersonen, makten og giver-gleden, kommer du ikke til å få frem, hvis du ikke våger. Men egentlig håper jeg du gjør det. Da skal jeg nemlig vurdere å forføre deg. På den skikkelige måten.

Rubik's kube

Han bad meg stoppe å kjøpe batterier på veien. På grunn av de røde dagene, er det bare bensinstasjonen som holder åpent. Damen bak disken forteller meg at de eneste batteriene de har, er en åttepakning med en medfølgende leketøys-nøkkelring.
Ja, samma det, tenker jeg.


****

Han: "Å, så fint du fikk med deg batterier, sne."
Jeg: "Jupp, det var de eneste de hadde."

(pause)

Han, med et selvtilfreds glis om munnen: "Lurer på om hun som solgte deg de, visste at du skulle løse Rubik's kube mens jeg pisker rumpa di..?"