Med innsiden ut

Jeg kjenner deg på den måten din mor kjenner deg. Og på den måten de fleste andre kjenner deg.
Foruten dette, kjenner jeg mange av de mentale forskjellene dine, som få andre klarer å tyde.
Smilet ditt, når du bruker det for å få noe du har lyst på. Når du er tåpelig lykkelig. Når du er flyktig. Og når du smiler for å kamuflere nyansene av tristhet. Når du halvveis lytter til det som blir sagt, og du ønsker at vedkommende skal holde kjeft og slutte å prate. Enten fordi det som blir sagt er totalt uinteressant, du vet det er uriktig, eller du vil ha noe annet ut av situasjonen. Når du er oppriktig engasjert. Jeg husker lydene du lager, vet forskjellen på de positive sukkene og de negative. Hører om du er hysterisk, falsk, avvisende, irritert, overfladisk eller enkelt nok "bare" glad, ut i fra latteren din. Kan merke forskjell på tårene dine, hvor de kommer fra. Føle nyansene av tristhet, som kommer fra deg. Om det er i reell sorg, frustrasjon, sinne. Om de ligger på overflaten, eller kommer fra dypt innvendig, og skinner ut gjennom dype hulk.

Jeg ser deg på den måten moren din ser deg. Og slik resten av verden ser deg. I tillegg ser jeg deg på min helt egen måte. Det gjør at jeg kjenner til formen på neglene dine, hvordan du pleier å ha hendene dine i forskjellige situasjoner. Jeg tror jeg evner å lese deg ganske godt ut fra kroppsspråk alene. Jeg kjenner til hver en kurve av ansiktet ditt, og mange variasjoner av glimt i øyet. Hvordan kroppen din er formet, hvor du har fødselsmerket ditt plassert. Hvordan du beveger kroppen din, og hvordan det lange håret flommer nedover deg, ettersom du gjør dette. Hvordan kroppen din spenner seg og hvordan den slapper av, alt etter hvilke triggere du møter. På akkurat samme måte som når du smiler.

Jeg liker å kjenne deg, og veldig mye av det som bor i deg. Av og til kjennes det ut som du bor i meg, at du er den samme. Andre ganger, kjennes det kjente mer fremmed. Det er den iboende følelsen, som får meg til å tro at jeg er den som kjenner deg best. Da er det helt greit at det har tatt noen år å skrelle lagene. Jeg håper det tar enda flere. For fremdeles er det sider jeg ikke har fått gleden av å kjenne, sanselige og fysiske aspekter jeg ønsker å utforske. Dette blir understreket av at vi begge fremdeles er under kontinuerlig utvikling. Så når jeg endelig får avdekket disse, kan det tenkes jeg må starte hele prosessen på nytt igjen. Ønsket stammer ikke fra noen form for eiesyke. Det er oppdagelsen som trigger meg.