Bevisst tåke

Jeg vet det er musikk der, og menneske-stemmer. Selv om jeg aldri har vært så bevisst før, klarer jeg ikke å fange ordene.
Det er som om jeg hører hva som blir sagt, har lært ordene, men ikke lenger husker hva de betyr.
Når et slag møter et annet, og smerten ikke lenger er smerte, forsøker jeg ikke å unnslippe. Jeg har glemt at jeg ikke er stroppet fast - smerte, lengsel og nytelse holder meg i et samlet jerngrep - og dersom jeg hadde ønsket å forflytte meg vekk, ville de holdt meg fast allikevel. Jeg har glemt bort hvor gjerne jeg vil nå toppen, og himmelen er ikke stjerneklar, men full av tåke.

Og når jeg kommer glemmer jeg nesten å åpne øynene, og når tårene kommer, er det ikke fordi jeg skammer meg over hvor vått det ble.