Overøst, og selvrosende til egen fullende

Du er fantastisk. Det er en temmelig sterk erklæring til å komme fra min munn, og den kommer med mer enn en grunn. Som den Mannen du er, hender det fra tid til annen at ditt korttenkte mandige sinn slår inn. Og selv om du da, av og til krongler med veien, gjør du det i langt mindre grad enn gjennomsnittsmannen. Dette er nesten uvesentlig, dersom man ikke ser alt i sammenheng.

Det viktige er at du gjør meg stadig dyktigere i mitt møte med verden. Der andre kunne trådd feil, skreller du frem, i stedet for å forsøke å skrelle bort. Du gjør meg til en bedre bunn, og med tiden tal det tenkes seksualitet-switchingen din gjør meg til en brukendes topp. Du støtter meg, og viser en mellom-menneskelig forståelse jeg aldri har sett maken til. Du lar meg både prøve og feile, og overrasker stadig. Der andre ville blitt sinte, står du i det. Du lytter, og ser til og med det, som står skrevet mellom linjene. Der jeg krongler, står du rakrygget bak meg og viser vei. Der det trengs at du er tålmodig, er du det, og der jeg trenger at du presser, gir du meg et forsiktig lite dytt, mens du venter til jeg snubler, og ber om hjelp opp. Du gir meg rom. Du ler ikke når jeg sier jeg har driti meg skikkelig ut. Med mindre det er hysterisk morsomt, derimot.

Når vi kommer til slutten av dagen, er jeg bedre rustet til å møte verden og alle kontrastene den har å tilby. Med de innvendige lagene vrengt ut, er jeg ikke ei lita redd jente lenger. I dag åpner jeg meg, og når jeg tar tak i ting og ikke bøyer meg for feigheten, står jeg i det jeg også. Og jammen er jeg ikke ganske så stolt.

Takk!